Den første boken som jeg har lest er "Jeg nekter" av Per Petterson. Boken handler om et vennskap mellom to menn i sin oppvekst, som møtes igjen etter ca 30 år. I oppveksten var de uadskillelige, men dramatiske ting skjedde som gjorde at de kom fra hverandre.
Forfatterens prosjekt i denne boken mener jeg er å få fram verdien i et vennskap, og hvordan mennesker fungerer i forhold til hverandre i ulike situasjoner. F.eks. så blir bestekompisen, Jim, til hovedpersonen ved navn Tommy, psykisk syk. Hvordan påvirker dette Tommy og Jims forhold?
Noe som er spesielt med denne bokens karakter-/miljøskildring er den minimale bruken av adjektiver og virkemidler. Skildringene er fortalt gjennom assosiasjoner. Selv om Petterson bruker lite beskrivelser, sitter jeg som leser igjen med en bekjentskap til noen dynamiske karakterer jeg sent vil glemme. Handlingen/konflikten foregår over mange forskjellige tidsrom(under ulike årstall og årstider), og er en krevende måte å lykkes med å skrive på. Dette er fordi det kan bli vanskeligere for leseren å følge med, og å forstå budskapet. Han begir seg også ut på å bytte synsvinkler, ved å se handlingene fra flere av karakterenes perspektiv. Språket i boken er også verd å legge merke til. Han har en lett flyt i språket, og det er originalt. Språket er personlig, og karakterisert etter hvilken person eller vinkling teksten har.
Jeg mener at dette er den beste boken jeg har lest hittil i UKP. Dette er fordi Petterson er flink til å bytte mellom tider, gir en god innsikt i karakterene selv om det er brukt lite beskrivelser, og den er skrevet filosoferende, men er samtidig konkret og ryddig. Handlingen er gripende, og Petterson gir med sin skriving en forståelse og medfølelse for flere viktige temaer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar