 |
| Foto: Liv Aarberg |
Denne bokomtalen handler om den nyeste boken til forfatteren Mona Høvring
(Oktober, 2012): Venterommet i Atlanteren. Høvring er en norsk forfatter
som er kjent for å skrive dikt. Hun debuterte i 1998, og har tidligere gitt ut
fem diktsamlinger samt en roman. Norsk kritikerlag har nominert hennes siste
verk til Ungdommens Kritikerpris, som er en pris for norsk samtidslitteratur.
Boken handler Olivia, en ung kvinne i midten av tyveårene. Olivia har
lenge oppført seg urolig, ukomfortabel og uforutsigbar i jobb-, slekt- og
kjærlighetssammenhenger. Hun kan nesten kalles for vulkansk. Olivia jobber på
et smelteverk, noe hun selv har valgt, som en slags protest, kanskje. Tanten
til Olivia, Ågot, dør og etterlater, overraskende nok, hele arven til henne.
Blant annet arver hun en praktfull villa langs strandlinjen ved Reykjavik (på
Island). Romanen starter med begravelsen til tanten. Etter begravelsen møter
hun Belinda, eller Bé som hun vil bli kalt, en litt eldre og mystisk kvinne, og
dermed er romanen i gang. Venterommet i Atlanteren er en
kjærlighetshistorie, eller en historie om tiltrekning. “Det er ingenting
som betyr noe mer i denne verden enn å finne en som fjerner ubehaget ved å være
aleine” sier Olivia til Bé. Kort tid etter møtet, inviterer hun med seg Bé til
villaen på Island.
Å oppholde seg i et venterom kan være litt som å befinne seg i en slags
eksistensiell mellomtilstand, et sted der man muligens håper på en avklaring,
hjelp, helbredelse, svar på spørsmål eller gode råd. Et venterom kan, slik jeg
ser det, være både noe abstrakt og noe konkret, noe større, noe man er på vei
til. Slik er det med hovedpersonen Olivia, som ser ut til å passe godt på
Island, en vulkansk øy. Venteromstittelen fungerer som en metafor for hvilken
situasjon Olivia befinner seg i. Venteromtematikken (-metaforikken) er, slik
jeg tolker boken, sentral i forhold til det jeg mener er dens overordnede
prosjekt: det at personer med gode utgangspunkt kan ende opp i situasjoner som
Olivia. Etter videregående, hadde Olivia toppkarakterer og fikk plass på
arkitektstudiet ved NTNU, et ettertraktet studium, men ble stoppet av morens
løgner. “Hun begynte å gråte. Det var en utkrøpen gråt. Neste dag søkte
jeg jobb på fabrikken,” forteller Olivia om reaksjonen moren fikk under konfrontasjonen
av studieplassen. Jeg mener dette er en utløsende hendelse for hvorfor Olivia
havnet i “venterommet”. Bé har ikke helt ordnet opp i et tidligere forhold, og
ser ut til å utgi seg for en annen enn det hun er. Begge to befinner seg altså i
denne tilstanden der de venter på noe større, og kanskje bedre.
Hovedpersonen Olivia er kvinnen som tar med seg lommelerken i
begravelser, har mannejobben på smelteverket og som ikke helt har impulskontroll.
Som leser oppfatter jeg henne som en spennende og unik karakter, fordi hun
bryter med tradisjonelle forventninger. Olivia er bokens protagonist, men også
sin egen antagonist. Hun er konfliktårvåken, skeptisk og tilbakeholden når det
gjelder nære relasjoner, men møtet med Bé overrumpler henne. Olivia blir
forført, noe motvillig, og møter en ny side av seg selv. “Jeg forsøker å ha
færrest mulig ønsker, oftest fører ikke ønsker med seg annet enn plunder og
lengsel,” sier hun, noe som får henne til å virke litt desillusjonert om hva
hun kan oppnå både med Bé og med livet. De to kvinnene er nærmest
ikke-kompatible, likevel er det en ganske sterk og uvillig tiltrekning mellom
dem. Etter min mening er dette to komplekse og troverdige karakterer som gjør
boken uforutsigbar.
Romanen består også av biroller som alle har sin funksjon i teksten. Birollene kan på visse måter oppfattes som statiske fordi de ikke endrer seg i løpet av boken, men jeg mener at det er et bevisst trekk fra forfatterens side å holde tilbake karakterenes utvikling. De kunne lett ha blitt flate, men i denne boken blir de ikke det, fordi de etter min mening er med på å synliggjøre forfatterens prosjekt. Et eksempel er moren, som ser ut til å ha glemt vekk Olivia. ”Mora mi var ikke interessert i nære familierelasjoner, og heller ikke barn. Opp gjennom åra fikk jeg gå en god del på sjølstyr, mens hun var opptatt med sitt,” forteller hun om moren. Det virker som om moren lengter etter en tilværelse før barn. Et annet sitat fra boken, som viser til forholdet og stridighetene mellom dem, er når Olivia ser på neglelakken sin: “kvaliteten var kjip, den var tynn i konsistensen, men fargen var uimotståelig, mora mi syntes den var horribel, det var et godt kjøp”. Høvring har også tatt med en karakter ved navn Elias, en mannlig venn som hun bor hos en periode. Det fortelles om Elias i små doser, men viser seg å være en viktig person i Olivias liv. En tredje person, eller scene, som er verdt å nevne er når Olivia møter en liten gutt, nabogutten Håkon, som sitter i trappeoppgangen når Olivia går ut med bosset. «Jeg vil ikke at du skal reise, sa han. Det overraska meg at han tok det så tungt, så personlig, dette at jeg skulle dra, men jeg lova på tru og ære at jeg skulle sende postkort så snart jeg kommer fram». Til og med denne hendelsen, denne lille rollen som gutten har, er med på å forme Olivia, og hennes handlinger. Den er også med på å vise evnen hun har for empati. Hver karakter i denne romanen har altså en stor betydning, selv om de kun nevnes i få setninger.
Selve bokens romdimensjon mener jeg at til tider kan bli litt uoriginal, fordi det skjer ganske lite endring i tid og sted før Islandsturen. Så reiser de, noe som bryter med forventningene jeg fikk til romdimensjonen. Beskrivelsene av funkisvillaen, strandhotellene, kystlinjene etc. på Island gir et nytt miljø. Island er, fra mitt perspektiv, et originalt valg av stedfestelse: jeg har hvert fall aldri lest en bok som er stedfestet der.
Vann er et gjennomgående tema, eller en slags grunnlinje, i boken. Når Olivia føler seg skitten, drømmer hun om vann. Lindringen hennes kommer ofte i form av å vaske hender, men det beste for henne er nok å ta seg et skikkelig bad. Vannet har også en symbolikk som blant annet innebærer redsel for å gå under, å synke, drukne. Islandsturen fungerer som en mulighet til å bli ren, å begynne på nytt. Kanskje er Island også et mer håpefullt, lystig og lyst venterom for Olivia.
Noe jeg likte spesielt godt med romanen, er at det skjer noe hele tiden. Hvert ord virker gjennomtenkt. På knappe hundre sider er det flere handlingsforløp enn bøker jeg har lest på over firehundre sider. Høvring benytter også i stor grad undertekst, også kaldt subtekst, det ligger noe mellom linjene som ikke er skrevet i ren tekst. Bare se på dette utdraget der Olivia snakker om Elias: «Det var et rom jeg kunne ha sovna inn i, inn i evigheta, og Elias, han var så annerledes enn meg, han var som henta fra en kriminalroman av Dürrenmatt; han visste hva jeg ville, han tidde med det han visste, han snakka bare når det var nødvendig». Slik jeg oppfatter det, framstilles Elias som en hjelper, en slags farsfigur, en motpol til Olivias uro og savn. Elias blir et fast og stødig holdepunkt; han gir Olivia et rom hos seg, lager mat til henne, rydder og ordner, setter ikke begrensninger, stiller ikke krav til at hun må være en annen, nei, han respekterer henne og godtar henne som den hun er. Han er en slags helteskikkelse. Dette er noe som kommer fram som en undertekst, noe som ikke blir sagt direkte.
Romanen består også av biroller som alle har sin funksjon i teksten. Birollene kan på visse måter oppfattes som statiske fordi de ikke endrer seg i løpet av boken, men jeg mener at det er et bevisst trekk fra forfatterens side å holde tilbake karakterenes utvikling. De kunne lett ha blitt flate, men i denne boken blir de ikke det, fordi de etter min mening er med på å synliggjøre forfatterens prosjekt. Et eksempel er moren, som ser ut til å ha glemt vekk Olivia. ”Mora mi var ikke interessert i nære familierelasjoner, og heller ikke barn. Opp gjennom åra fikk jeg gå en god del på sjølstyr, mens hun var opptatt med sitt,” forteller hun om moren. Det virker som om moren lengter etter en tilværelse før barn. Et annet sitat fra boken, som viser til forholdet og stridighetene mellom dem, er når Olivia ser på neglelakken sin: “kvaliteten var kjip, den var tynn i konsistensen, men fargen var uimotståelig, mora mi syntes den var horribel, det var et godt kjøp”. Høvring har også tatt med en karakter ved navn Elias, en mannlig venn som hun bor hos en periode. Det fortelles om Elias i små doser, men viser seg å være en viktig person i Olivias liv. En tredje person, eller scene, som er verdt å nevne er når Olivia møter en liten gutt, nabogutten Håkon, som sitter i trappeoppgangen når Olivia går ut med bosset. «Jeg vil ikke at du skal reise, sa han. Det overraska meg at han tok det så tungt, så personlig, dette at jeg skulle dra, men jeg lova på tru og ære at jeg skulle sende postkort så snart jeg kommer fram». Til og med denne hendelsen, denne lille rollen som gutten har, er med på å forme Olivia, og hennes handlinger. Den er også med på å vise evnen hun har for empati. Hver karakter i denne romanen har altså en stor betydning, selv om de kun nevnes i få setninger.
Selve bokens romdimensjon mener jeg at til tider kan bli litt uoriginal, fordi det skjer ganske lite endring i tid og sted før Islandsturen. Så reiser de, noe som bryter med forventningene jeg fikk til romdimensjonen. Beskrivelsene av funkisvillaen, strandhotellene, kystlinjene etc. på Island gir et nytt miljø. Island er, fra mitt perspektiv, et originalt valg av stedfestelse: jeg har hvert fall aldri lest en bok som er stedfestet der.
Vann er et gjennomgående tema, eller en slags grunnlinje, i boken. Når Olivia føler seg skitten, drømmer hun om vann. Lindringen hennes kommer ofte i form av å vaske hender, men det beste for henne er nok å ta seg et skikkelig bad. Vannet har også en symbolikk som blant annet innebærer redsel for å gå under, å synke, drukne. Islandsturen fungerer som en mulighet til å bli ren, å begynne på nytt. Kanskje er Island også et mer håpefullt, lystig og lyst venterom for Olivia.
Noe jeg likte spesielt godt med romanen, er at det skjer noe hele tiden. Hvert ord virker gjennomtenkt. På knappe hundre sider er det flere handlingsforløp enn bøker jeg har lest på over firehundre sider. Høvring benytter også i stor grad undertekst, også kaldt subtekst, det ligger noe mellom linjene som ikke er skrevet i ren tekst. Bare se på dette utdraget der Olivia snakker om Elias: «Det var et rom jeg kunne ha sovna inn i, inn i evigheta, og Elias, han var så annerledes enn meg, han var som henta fra en kriminalroman av Dürrenmatt; han visste hva jeg ville, han tidde med det han visste, han snakka bare når det var nødvendig». Slik jeg oppfatter det, framstilles Elias som en hjelper, en slags farsfigur, en motpol til Olivias uro og savn. Elias blir et fast og stødig holdepunkt; han gir Olivia et rom hos seg, lager mat til henne, rydder og ordner, setter ikke begrensninger, stiller ikke krav til at hun må være en annen, nei, han respekterer henne og godtar henne som den hun er. Han er en slags helteskikkelse. Dette er noe som kommer fram som en undertekst, noe som ikke blir sagt direkte.
Tempoet i teksten skifter lett og rytmisk mellom å fortelle og
fortolke. Dette er noe jeg mener Høvring mestrer godt. Hendelser fortelles, og
så begynner fortelleren å diskutere med seg selv. Se bare på dette sitatet der
Olivia snakker om oppveksten: “Jeg var aleine disse åra. Alle var aleine. Alle
holdt på med sitt”. Her går Olivia fra å fortelle om hvordan hun hadde det, til
å fortolke hva det betydde.
Høvring bruker flere ulike fortellerteknikker, der hun blant annet et kapittel følger Olivia fra klokken syv om morgenen til syv om kvelden. Dette korte kapittelet er kanskje det jeg mener er romanens sterkeste del. Kapittelet skildrer en dag rett etter at Bé har reist fra henne. “Etter behandlinga spiste jeg reinsdyrsteik i restauranten. Jeg klarer meg sjøl, tenkte jeg, og stirra foraktfullt på paret ved sidebordet,” er et utdrag. Her veksles det mellom poetiske betraktninger og hverdagslige hendelser, og en kombinasjon av disse. Intrigen i boken er også troverdig, fordi handlingene til karakterene er begripelige og realistiske. Selv om de er spontane, er de gjenkjennbare med hvordan mennesker egentlig oppfører seg. Med dette mener jeg at vi mennesker ikke følger en oppskrift på hvordan vi reagerer i ulike situasjoner. Derfor bygger karakterene opp en troverdighet ved å holde seg til sine særpreg.
Høvring bruker flere ulike fortellerteknikker, der hun blant annet et kapittel følger Olivia fra klokken syv om morgenen til syv om kvelden. Dette korte kapittelet er kanskje det jeg mener er romanens sterkeste del. Kapittelet skildrer en dag rett etter at Bé har reist fra henne. “Etter behandlinga spiste jeg reinsdyrsteik i restauranten. Jeg klarer meg sjøl, tenkte jeg, og stirra foraktfullt på paret ved sidebordet,” er et utdrag. Her veksles det mellom poetiske betraktninger og hverdagslige hendelser, og en kombinasjon av disse. Intrigen i boken er også troverdig, fordi handlingene til karakterene er begripelige og realistiske. Selv om de er spontane, er de gjenkjennbare med hvordan mennesker egentlig oppfører seg. Med dette mener jeg at vi mennesker ikke følger en oppskrift på hvordan vi reagerer i ulike situasjoner. Derfor bygger karakterene opp en troverdighet ved å holde seg til sine særpreg.
Språket til Høvring er
lettflytende og originalt. Hun bruker blant annet a-endinger,
innskutte setninger og diftonger. Her er et eksempel fra teksten med disse
elementene: “Jeg minner om mora mi, tenkte jeg, og blei både skamfull og
lattermild”. Dette skaper både liv i teksten og handlingene. Språket er også
imponerende lyrisk, der Høvring har brukt mye billed-/metaforikk, ofte hentet
fra objekter. «Jeg senka meg ned i det dampende vannet, lå der og skalv, som
nåla i et kompass, feilnavigert på grunn av en kraftig magnet» forteller
Olivia. Billed-/metaforikkbruken er spennende, forståelig og nytenkende, noe
som styrker teksten betraktelig. Islands funkisvilla med havblå himmel kan for
eksempel sees på som en kontrast til soten og skitten på fabrikkjobben, noe som
igjen bygger oppunder virkemiddelet. Denne typen virkemidler underbygger forfatterens
prosjekt, fordi de gjenspeiler hvilke situasjon Olivia er i, nettopp i et
venterom i livet, der noe nytt skal skje,
der noe nytt kan skje. Høvring har en
flyt i språket, og har et øye for livets små skjevheter, noe som er med på å
holde språket levende. Se på eksempelet: “I stedet gjorde jeg som jeg pleide i
sosiale lag, jeg passa på å få i meg nok alkohol og konsentrerte meg om å være
elskverdig”. Olivia befinner seg rundt slekten når hun tenker dette. Her
påpeker forfatteren noe jeg tenker er en av livets vanlige problemstillinger,
nemlig ubehag i sosiale sammenhenger.
«Hva var det som fikk cellene mine til å dirre det lille ubehagelige
dirret ekstra, som fikk meg til å tenke at jeg når som helst kom til å segne
om? Hva var det denne nye skjelvinga i meg ville?» spør Olivia.
Photo of Liv Aarberg // All rights reserved // can not be used without given permission
