Vart, vakkert og vemodig

Foto: Liv Aarberg

“Mora mi sier det ikke er farlig å hoppe ut og sveve, du kan hoppe fra en skyskraper om du vil, og det er ikke farlig. Det er når du lander at du har et problem,” forteller Jim, en av hovedpersonene i Per Pettersons nye samtidsroman, Jeg Nekter.

Petterson er en verdenskjent norsk forfatter, som har vunnet flere priser både her hjemme og i utlandet. Han debuterte i 1987, har gitt ut ni romaner totalt, og som sammen har blitt oversatt til over 40 språk. Norsk kritikerlag har nominert Jeg nekter (Oktober, 2012) til Kritikerprisen og Ungdommens Kritikerpris, som er to priser for aktuell norsk samtidslitteratur. Denne romanen handler i hovedtrekk om tapt vennskap mellom to hovedpersoner, Jim og Tommy, som møtes igjen etter 30 år. I denne boken, skriver Petterson blant annet om tøffe oppvekster, alkoholiserte foreldre, vanskeligstilt ungdom og voksenlivets byrder.

Prosjektet til forfatteren mener jeg er å få fram verdien i forholdene mennesker opplever. Nettverk som slektskap, vennskap og naboskap, i denne boken spesielt om vennskap. Som voksen beskriver Tommy at han  «lå over på rommet til Jim ved siden av han i senga, og den gikk så stille for seg den pustinga, at du trudde han var død og måtte lene deg over for å forsikre deg om at det ikke var tilfelle.» Teksten sier noe om hvordan mennesker forholder seg til ulike livssituasjoner, der det vektlegges hvordan hendelser oppleves ulikt. Petterson sier selv på et forfattermøte i forbindelse med utdelingen av Ungdommens Kritikerpris, at han syns det er vanskelig å definere hva prosjektet hans er.

Innholdet i boken kommer fram på ulike måter. Fra mitt perspektiv har karakterene her spesielt stor betydning. Petterson skildrer svært dynamiske representasjoner av mennesker i stort sett vanskelige livssituasjoner. Dynamikken i karakterene gjør at boken ikke er forutsigbar. For eksempel har en av hovedpersonene, Tommy, droppet ut av skolen som et resultat av en over gjennomsnittet dårlig oppvekst. Framtiden virker ikke lovende. Når vi møter ham senere i livet, er livet hans ganske ordinært og stabilt. Han har en jobb, virker tilsynelatende oppegående og har kvinner i livet. Jim derimot, ser ut til å ha en lovende framtid. Han har hatt en trygg og stabil oppvekst i et kristent hjem, går på videregående og har ambisjoner for framtiden. Her skjærer det seg. Jim og Tommys framtid blir det motsatte av forventningene. Tommy sier selv til Jim når de møtes som voksne at “vi gikk hver vår vei den gangen, gjorde vi ikke”. Dette er noe som jeg personlig syntes ga mistillitt til karakterene i begynnelsen, fordi det var uvant for meg med en slik vending. Etter hvert som jeg leste innså jeg hvor godt gjennomtenkt karakterene egentlig er. De gir et realistisk blikk på hvordan menneskers liv ikke nødvendigvis blir formet av inntrykk og forventninger fra andre. Petterson klarer å være original, og unngår en klisjé. Jeg får en sterk medfølelse for karakterenes skjebner, til og med ovenfor birollene. “Faen òg, sa betjenten og han stønna, han hadde et tungt hjerte og tok det med seg overalt”, og det tunge hjertet tar jeg med meg. Jeg går meg også enda vill i tankene om hvor Tommys mor, på rømmen fra hennes voldelige ektemann, ville vært nå. Som leser har han gitt meg karakterer jeg sent vil glemme.

Miljøet i denne boken er litt spesielt, fordi slik jeg oppfatter det, kunne handlingene kunne vært stedfestet hvor som helst. Det finnes nesten ikke miljøskildringer, og generelt sett lite skildringer i denne boken. Omtrent alle steder, personer eller hendelser er beskrevet gjennom assosiasjoner tekstinternt hos karakterene. Teksten inneholder for eksempel nesten ikke et eneste adjektiv. “Det var en grå Mercedes, flunkende ny, og lakken var blank som hud kan være blank noen ganger, i noen situasjoner,” er et eksempel på en beskrivelse av Jim fortalt gjennom en assosiasjon. Dette sitatet inneholder også et av to adjektiver jeg husket fra boken. Her er det ikke viktig å vite om hvor høy moren til Jim er, hvor pen Siri (søsteren til Tommy) kanskje er, eller hårfargen til Tommy. Hva som er vektlagt, oppfatter jeg at er hvordan de ulike karakterene opplever situasjonene. Med dette, begir Petterson seg ut på noe veldig dristig; han bytter nemlig mellom tidsrom og fortellerpersoner. Dette vil jeg si at han mestrer mye på grunn av språkbruken hans. Han har en stor variasjon i språket, som er så tydelig at da jeg leste boken forstod jeg hele tiden forstod hvem som var fortellerperson. Jeg forstod dette, uten å lese en gitt informasjon for hvert kapittel om hvem som fortalte. På grunn av dette, opplever jeg det også lettere å identifisere meg med karakterene. Som leser kjenner jeg på hvordan det ligger et liv, flere menneskeliv, bak språket.

Boken er store deler skrevet i førsteperson, fra enten Tommy, Jim eller Siri sitt synspunkt. Den har også en forteller i tredjeperson, som «ser» alt utenfra. For meg er det veldig interessant å lese hvordan en forfatter framstiller en situasjon både fra karakterenes eget perspektiv, og fra en utenforstående. Teksten drives framover, selv om handlingsforløpet beveger seg til tider bakover. Grunnet lite skildring, synes jeg at handlingsforløpet er litt raskt til tider, men setningsoppbyggingen gjør at tempoet senkes. Setningene kan gå over flere linjer, noen ganger nesten en side.

“Trur du det er sant det med tannhjulet og samvittigheten.
Hva da.

Jo det at samvittigheten er som et tannhjul eller til og med som ei sirkelsag som snurrer rundt med skarpe tenner i sjela og gjør vondt som faen og blodet spruter når du gjør noe som er skikkelig ille, men så gjør du bare mer og mer og tenna blir slipt ned og og sjela får træl og så merker den ingenting når hjulet går rundt og da har du blitt sånn.

Blitt sånn hva da.

En sånn som gjør jævlige ting og ikke merker det engang,”
er et eksempel på setningsoppbygningen.

De lange og korte setningene tror jeg er et virkemiddel som synliggjør hvordan vi mennesker tenker. For eksempel, hvis jeg skulle beskrevet tankemønsteret mitt med ord under oppfatningen av en dialog, hadde det nok blitt ganske lange, og ikke nødvendigvis grammatisk korrekte, setninger. Denne oppbygningen skaper rom for tolkning, balanse og leseflyt i teksten.

Boken inneholder mange former for konflikter. Noe jeg reagerte på under den løpende teksten, var oppbygningen av den første intrigen/hendelsens vektlegging. De to barndomsvennene møtes, og etterfølges av at tidsforløpet går tilbake i tid. Ikke før nest siste kapittel er vi forbi dette tidsrommet. Jeg mener at leseren burde få vite mer om hva som skjer videre etter møtet. Dette er fordi Petterson lager et spenningsmoment opp mot dette møtet ved å vise til bakenforliggende årsaker, og utløsende faktorer for at dette møtet tar sted gjennom hele teksten. Når tidsrommet hele tiden endres, kan man si at det bygger det på forventninger helt til siste handling. Petterson mestrer en god og åpen slutt, men personlig ønsket jeg sterkt å få vite mer. Betrakter man det fra dette perspektivet, kan man tillate seg å si at det siste kapittelet og de små historiene om Siri og moren til Tommy kunne vært utelatt. Altså, fordi jeg mener at det senket oppbygningen.

Dette er litteratur av en kjent samtidsforfatter som har en voksen målgruppe. Selv er jeg en ungdom på 18 år. Allikevel, vil jeg anbefale boken på det sterkeste. Den har en nærhet og autensitet jeg sjeldent opplever. Hvis du skal lese én bok i år, så les Jeg nekter.

Photo of Liv Aarberg // All rights reserved // can not be used without given permission

"Jeg nekter" av Per Petterson

Den første boken som jeg har lest er "Jeg nekter" av Per Petterson. Boken handler om et vennskap mellom to menn i sin oppvekst, som møtes igjen etter ca 30 år. I oppveksten var de uadskillelige, men dramatiske ting skjedde som gjorde at de kom fra hverandre. 

Forfatterens prosjekt i denne boken mener jeg er å få fram verdien i et vennskap, og hvordan mennesker fungerer i forhold til hverandre i ulike situasjoner. F.eks. så blir bestekompisen, Jim, til hovedpersonen ved navn Tommy, psykisk syk. Hvordan påvirker dette Tommy og Jims forhold? 

Noe som er spesielt med denne bokens karakter-/miljøskildring er den minimale bruken av adjektiver og virkemidler. Skildringene er fortalt gjennom assosiasjoner. Selv om Petterson bruker lite beskrivelser, sitter jeg som leser igjen med en bekjentskap til noen dynamiske karakterer jeg sent vil glemme. Handlingen/konflikten foregår over mange forskjellige tidsrom(under ulike årstall og årstider), og er en krevende måte å lykkes med å skrive på. Dette er fordi det kan bli vanskeligere for leseren å følge med, og å forstå budskapet. Han begir seg også ut på å bytte synsvinkler, ved å se handlingene fra flere av karakterenes perspektiv. Språket i boken er også verd å legge merke til. Han har en lett flyt i språket, og det er originalt. Språket er personlig, og karakterisert etter hvilken person eller vinkling teksten har.

Jeg mener at dette er den beste boken jeg har lest hittil i UKP. Dette er fordi Petterson er flink til å bytte mellom tider, gir en god innsikt i karakterene selv om det er brukt lite beskrivelser, og den er  skrevet filosoferende, men er samtidig konkret og ryddig. Handlingen er gripende, og Petterson gir med sin skriving en forståelse og medfølelse for flere viktige temaer. 

4 bøker lest, 4 igjen

På dags dato holder jeg på med min femte bok av de nominerte til ungdommens kritikerpris. De bøkene jeg har lest er:

- Per Petterson: "Jeg nekter".
- Mona Høvring: "Venterommet i Atlanteren".
- Trude Marstein: "Hjem til meg".
- Vigdis Hjorth: "Leve Posthornet!".

Forøvrig holder jeg på med "Hula Lou" av Wenche-Britt Hagabakken.